Om du ikke riktigt forstod overskriften så er det fordi den er på norsk. Den stammer fra en artikkel som du kan finde her

http://www.nordlys.no/kultur/egon/article2159049.ece

Her er artikkelen, den inneholder ikke noget nyt, men forteller det vi allerede ved på en fortreffelig måde

Citér: Det suverent kjipeste med CD-enes nådeløse og ustoppelige inntogsmarsj i musikkverdenen er at det er plass til altfor mye info på dem. Jeg har tidligere vært innom vinylens fortreffelighet kontra det pinglete formatet CD. Dette går først og fremst i at de gamle LP-ene ser så uhorvelig mye tøffere ut; store fine covere som gjerne inneholdt både plakater, stamtre til bandmedlemmene, fotballkort og 3d-briller. Var du riktig heldig/uheldig (veldig definert av hvilke musikalske preferanser du har) endte du kanskje også opp med en originalpressing av Jethro Tull, Holy Toy eller Led Zeppelin, som ikke bare inneholdt ekstrastash som nevnt over, men gjerne også ekte smergelskiver, dreieskiver som forandret coverutseendet når du ble lei av dem, utbrettcovre som reiste seg opp når du åpnet dem osv. Turte du driste deg til å kjøpe en trippelskive av Yes må gudene vite hva de inneholdt (er det noen som ennå har turt det?), men man kan jo anta at det var plass til både komplett verneutstyr, salongbord og vadestøvler. Sikkert er det uansett at vinylens herlige univers inneholdt mye mer enn bare musikk, og selv om jeg selvsagt er smertelig klar over at kampen mot CD-er er tapt for lengst, er det likevel ganske ironisk at LP-ene ville stått mye sterkere mot nedlastning og kopiering enn de litt tamme, dølle og digitale fislerundingene som fortsatt – enn så lenge – dominerer folks medievalg for avspilling av musikk. Likevel har jeg motvillig måttet gi tapt, og som jeg skrev for noen uker siden, var dette noe som satte både min selvtillit, så vel som mine ideer om være prinsippfast og immun mot overtalelse, mange, mange, mange tusen hakk tilbake (fortjent og berettiget nok, vil nok enkelte også hevde). I ettertidens krystallklare lys er det likevel ikke til å komme fra at CD-ene helt klart har enkelte fordeler kontra den deilige og analoge vinylen. Jeg tenker da ikke på bålknitringa dårlig behandlet vinyl gir ved avspilling. Her er faktisk også CD-ene tapere. For skal jeg høre en litt slitt utgave av Neil Youngs Harvest er vinyl så absolutt å foretrekke. Ok, det knitrer, spraker og forstyrrer, men like forbanna er det ingen tvil om at det er Neil Young du hører på. Hakker derimot en lettfeldig behandlet CD av samme artist, høres det derimot ut som du er kommet til Helvete; at Satan sjøl står bak et dj-rack og spiller monoton og tysk mongotrance som du trenger minst et trailerlass ecstasy innabords for å finne noen glede ved. Fordelen med CD-er er derimot at de er enklere å ta med seg, de tar lite plass og de veier atskillig mindre. Når jeg nylig flyttet, etter å ha bodd på samme sted i nesten 10 år, var jeg underveis i flytteprosessen sågar tilbøyelig til å brenne all vinylen; og da mener jeg brenne som i «sette fyr på», og ikke som i «kopiere over på annet format»; en gjerning som garantert hadde blitt solid applaudert av mine bærehjelpende venner. Heldigvis lyttet jeg ikke til min indre og for anledningen slitne og demoraliserte stemme. Der stopper derimot min entusiasme for CD-er, for det suverent kjipeste med CD-enes nådeløse og ustoppelige inntogsmarsj i musikkverdenen er at det er plass til altfor mye info på dem. En enkel LP har plass til ca. 45 minutter, mens CD-ene er i stand til å svelge unna hele 80 minutter, som iallfall i et pop/rock-univers innebærer ca. 50 Ramones-låter, 20 Beatles-låter eller en hel Yes-låt. Skremmende, ikke sant? Dette har da også ført til at artister i dag nærmest føler seg forpliktet til å fylle opp tanken for lytteren til minst noe som ligner en hel time. Som anmelder av musikk er dette et problem både jeg og mange av mine kolleger nesten kjedsommelig ofte føler oss nødt til å understreke i vurderingen av album. Hvor mange skiver hadde ikke blitt bedre om artisten barberte ned innholdet til under 45 minutter? Svar: Temmelig mange, selv det helt klart finnes noen fin-fine unntak som bekrefter regelen. Likevel var terskelen betraktelig høyere for når man overskred enkeltalbumets makslengde tidligere. Plater er i dag nemlig ofte preget av at artistene ikke har klart å holde igjen når de har sittet med sine innspillinger og vært klar for å økse ned resultatet. Litt sånn: Hvorfor ikke ta med alle ideene på plata vår? Dobbelt så mange låter må jo unektelig bli dobbelt så bra! Slik er det dessverre ikke, og derfor ender en drøss skiver opp med å inneholde 15-20 låter i stedet for f.eks. Atskillig mer innbydende 10. Ok, jeg skal gi CD-ene det at man slipper å snu dem midt i albumet; for eksempel hvis man har lyktes i å lure en av det motsatte kjønn over i et promiskuøst modus med første del av en «Greatest Hits» med Leonard Cohen, men på dette tidspunktet er det kanskje uansett greit å få på noe raskere; om ikke Motörhead eller Slayer, så iallfall noe som matcher de forhåpentligvis økende pulsslagene?

__________________
Min Heimekino
PB12 Plus brugeromtale
Inside The Whale